Oppdatering

Tja, kanskje på tide med en ny oppdatering her nå? Avreisedato 5. januar nærmer seg med stormskritt, og jeg går fra å glede meg masse til å tenke at "nei ikke pokker om jeg tør å dra!" og "Herregud jeg kan ikke gjøre dette her!". Men alt i alt gleder jeg meg mer enn jeg gruer meg, iallefall akkurat nå. Planene begynner også å bli klare; flybillettene er bestilt og betalt, alle vaksiner er tatt og planleggingen av hva jeg må ha med meg er kommet et stykke på vei. Jeg kommer virkelig til å få oppleve mye på denne turen!

Først skal jeg til Melbourne i 8 dager for å besøke noen jeg kjenner der. Da skal vi blant annet på bushwalking, ta en tur ned langs Great Ocean Road, se på koalaer og pingviner, og sørge for å få unnagjort litt shopping for å handle inn ting jeg trenger til feltarbeidet. Jeg gleder meg veldig til dette!

Deretter flyr jeg videre til Nadi i Fiji, hvor jeg skal bo et døgn på hotell i påvente av neste fly. Her må jeg også handle inn diverse ting, blant annet bactroban (en svært desinfiserende salve) og en madrass til å ta med til Tuvalu, da de hovedsaklig sover på tynne matter ute på øyene og det ikke blir veldig bra for ryggen min.

Etter dette flyr jeg videre i propellfly innenlands til Suva i Fiji, en flytur som tar ca. 30 minutter. Videre fra Suva blir det nytt propellfly i ca 2,5 timer videre til Funafuti, Tuvalu. Her på hovedøya må jeg vente på ubestemt tid på båten videre til Nukulaelae. Reisetiden fra Funafuti til Nukulaelae med båt er ca et døgn. De har ingen rutetider på båtene, og de går om man er heldig ca. to ganger i måneden, så hvor lenge jeg blir her er vanskelig å si. Jeg ser ikke på dette som noe større problem, da jeg fint kan gjøre feltarbeid på hovedøya også.


Her er et satelittbilde av landsbyen på Nukulaelae.
Øya ser ut som en delfin!

På Nukulaelae skal jeg bo i et lite hus sammen med en halvt norsk jente som heter Sonia. Vi skal bo vegg i vegg med hennes mors familie, så det lille huset blir kun til å sove i. Jeg er veldig spent på hvordan det blir å bo på Nukulaelae. Det er liksom ikke så lett å komme seg hverken fra eller til, og selve øya er knøtt-liten, og helt flat. Men med nydelige strender, palmer og en stor lagune. Ingen tvil om at jeg skal kjøpe med meg snorkleutstyr. Menneskene skal visstnok også være svært gjestfrie og imøtekommende, jeg gleder meg veldig til å møte dem!

Den gamle kirken på Nukulaelae:

Etter at jeg har vært på Tuvalu i 5 måneder er planen å dra videre til Auckland. Jeg har skaffet meg fleksible flybilletter, så om jeg skulle få lyst til å bli lenger på Tuvalu har jeg også den muligheten. I Auckland skal jeg bli i 2 måneder. Jeg skal forsøke å få bodd hos en tuvaluansk familie om det er noe som er mulig. Jeg har egentlig ikke planene for dette helt konkret klare, men jeg regner med jeg blir kjent med noen på Tuvalu som har familie i Auckland jeg kanskje kunne bodd hos.

Videre fra New Zealand flyr jeg til Hong Kong, hvor min kjøre samboer kommer for å møte meg. Her skal vi være i 10 dager for å oppleve og se byen sammen. Jeg skal jo uansett mellomlande i Hong Kong på veien hjem, så hvorfor ikke ta neste års ferie sammen med kjæresten her. Jeg tror det blir et spennende avbrekk fra feltarbeidet før det er hjem til Norge igjen for å skrive masteroppgave.

Disney-filmer og blomster

Hei igjen! Her er en ny post fra meg.

Jeg har ikke skrevet her på en stund fordi jeg har vært ganske sliten i det siste, noe som nok har å gjøre med at jeg lever meg veldig inn i ting når jeg først bestemmer meg for noe. Dermed klarer jeg nesten ikke å slappe av, selv når det er greit å ta det rolig. Selv i søvne repeterer jeg hva jeg må huske å spørre billett-mannen om dagen etter, og hvilket tidspunkt det var jeg skulle treffe veilederen min. Så jeg prøver å fokusere på å klare å slappe av ordentlig når jeg har mulighet til det. Jeg har vært så heldig å pådra meg en prolaps i ryggen, og det hjelper jo ikke akkurat å gå og være anspent hele tiden heller.

Siden sist har jeg kommet enda litt lenger i forberedelsene. De første vaksinene er tatt, og neste runde blir i oktober. Jeg har også hatt første møte med veilederen min på universitetet. Hun har hatt feltarbeid på Tokelau, nabolandet til Tuvalu, så jeg ble veldig glad da jeg fikk vite at jeg hadde fått henne som veileder! Jeg har også møtt Lan Marie, som har vært på Tuvalu noen måneder tidligere i år, så jeg har fått vite mye nyttig av henne.

Jeg er veldig glad for at jeg får snakke med folk som har vært på øyene tidligere, for det er virkelig annerledes å snakke med noen som har lokale erfaringer, enn det er å bare lese fakta på nettet. Det har begynt å gå opp for meg hvor mye det er jeg må passe på når jeg reiser. Hadde jeg ikke vært så bestemt på å reise som jeg er tror jeg nesten at jeg hadde ombestemt meg, da det er en del risikoer ved å reise alene til et slikt isolert sted. Det er ingen lege på øya jeg skal til, heller ikke Internett eller stabilt telefonnettverk. Båten til hovedøya kommer om man er heldig to ganger i måneden, og det er ingen rutetabell for når båten skal komme siden det alltid blir noen endringer. De har også et helt annet kvinnesyn enn det vi har - noe som gjør at det er en del forhåndsregler man bør ta når man reiser alene som jente.

Jeg spør meg selv hvorfor jeg er så bestemt på å dra til et så isolert sted? Hvorfor dra til en bitteliten atoll i Stillehavet? Hvorfor risikere så mye?  Jeg ble først tipset om Tuvalu og Stillehavet da jeg var å spurte ulike professorer om tips til steder å dra på feltarbeid. Jeg fortalte professoren jeg snakket med at jeg hadde lyst til å dra til Costa Rica. Han spurte om jeg snakket spansk, noe jeg jo ikke gjør ut over de vanlige turist frasene man lærer seg på ferie. Siden han mente språket ville bli en stor hindring for meg begynte vi å snakke om andre muligheter. Han foreslo Grønnland, noe som ville vært veldig interessant hadde det ikke vært for at jeg er en frysepinne - og helst vil dra til varmere strøk.

Han spurte så om jeg likte å dykke, og foreslo at jeg kunne dra til en øy i Stillehavet og dykke med lokalbefolkningen , mens jeg studere deres reaksjoner på endringer i korallrevene. Jeg må innrømme at med en gang han nevne det gikk tankene til romantiske forestillinger om svaiende palmer, bading i blå laguner, eksotiske fisk og hvite strender. Siden har jeg ikke klart å legge fra meg tanken om at det var dette jeg skulle. Jeg har alltid vært sikker på at jeg ville ha et "tradisjonelt" feltarbeid, på et lite, øde og eksotisk sted - fremfor å skulle ha feltarbeid i for eksempel Oslo. Jeg tror det kan være alle Disney-filmene, og drømmene om eventyr, øde øyer og fjerne samfunn som slo inn når jeg valgte sted. Og når man først har muligheten, hvorfor ikke dra så langt vekk som det overhodet er mulig å komme?

Selv om det er en del romantiske forestillinger til grunn for valget mitt, er jeg også fokusert på å være realistisk. Jeg vil gjøre ting på en ordentlig og så trygg måte som mulig. Jeg er klar over at det kommer til å være veldig vanskelige ting jeg må gå igjennom, og at ikke alt er Disney-filmer og blomster på det stedet jeg skal (selv om det visstnok er mye blomster).

Kanskje mest av alt vil det å reise så langt vekk fra alle kjente være noe av det som er verst. Likevel føler jeg at dette er noe jeg vil igjennom, dette prosjektet blir på en måte mitt eget lille overgangsrituale, som det første feltarbeidet ofte ér for antropologer.

Fant en film på YouTube med flere bilder fra Nukulaelae. Ingen kan iallefall si at det ikke er fint der!

En veldig god idé

Hei!

Jeg heter Sandra, og nå har jeg for første gang bestemt meg for å få meg min helt egen blogg. Grunnen til det er at det for en gangs skyld antagelig vil skje noe interessant i livet mitt rimelig snart, sånn at jeg faktisk vil ha noe å skrive om.

Jeg kan jo starte med å fortelle litt om meg selv. Jeg er 23 år, og bor sammen med min kjære samboer, to katter og en hund i Oslo. Jeg har studert bachelor i Sosialantropologi på Blindern de tre siste årene, og har klart den bragden det jo ér å ikke bli ordentlig kjent med en eneste person i løpet av denne tiden. En bragd jeg godt kan ta på meg det fulle og hele ansvaret for, da jeg har vært litt(?) lite på skolen, og har skydd sosiale sammenkomster med fremmede mennesker som pesten. Det hjalp heller ikke at jeg studerte som enkeltemnestudent, og dermed ikke fulgte det samme opplegget som de andre, noe som gjorde at jeg møtte forskjellige folk i hvert enkelt fag. Til tross for dette har jeg fullført min bachelorgrad, og har nå kommet inn på mastergradsstudiet i sosialantropologi.

Hva er vel en bedre idé enn at en person som har brukt de siste tre årene av sitt liv på å unngå kontakt med fremmede mennesker reiser ut i verden alene? Som masterstudent i Sosialantropologi er det nemlig det jeg skal. Nærmere bestemt skal jeg fra neste januar av dra til Melbourne, Fiji, Tuvalu, New Zealand og Hong Kong - i den rekkefølgen. Og det meste av turen skal jeg reise helt alene, noe som fører til en del skrekkblandet fryd fra min side.  Til sammen skal jeg være bortreist i ca. 7,5 måneder, og forhåpentligvis kommer denne innadvente saken til å ha godt av erfaringen.

Turens store mål er atollen Nukulaelae i Tuvalu (Bildet) - hvor jeg skal være i ca. 5 måneder, og Auckland i New Zealand hvor jeg skal være i litt over halvannen måned. Målet med turen er å fullføre et feltarbeid til min mastergrad, der jeg skal studere hvordan folks kultur, tradisjoner, levevis og natursyn endres når de flytter fra et lite øysamfunn som på Nukulaelae - til et stort bysamfunn som i Auckland, New Zealand. På grunn av havstigning, jorderosjon og vanskelige vannforhold er det mange tuvaluanere som i dag bor utenfor selve landet Tuvalu, og et av de største samfunnene utenfor Tuvalu skal befinne seg i New Zealand.

Det er altså her jeg tenker å tilbringe over 6 måneder av livet mitt. Det er fryktelig spennende, og jeg håper jeg klarer (og tør) å gjennomføre turen slik den er planlagt. Jeg kommer til å skrive mer her etterhvert som diverse ting som dukker opp. Tiden nå benyttes til planlegging, bestilling og betaling av flybilletter, søking om forskningstillatelse, og selvfølgelig lesing av pensum. Er det noe som er sikkert så er det at høstens eksamen kommer til å bli den mest nervepirrende noensinne.