Hei igjen! Her er en ny post fra meg.
Jeg har ikke skrevet her på en stund fordi jeg har vært ganske sliten i det siste, noe som nok har å gjøre med at jeg lever meg veldig inn i ting når jeg først bestemmer meg for noe. Dermed klarer jeg nesten ikke å slappe av, selv når det er greit å ta det rolig. Selv i søvne repeterer jeg hva jeg må huske å spørre billett-mannen om dagen etter, og hvilket tidspunkt det var jeg skulle treffe veilederen min. Så jeg prøver å fokusere på å klare å slappe av ordentlig når jeg har mulighet til det. Jeg har vært så heldig å pådra meg en prolaps i ryggen, og det hjelper jo ikke akkurat å gå og være anspent hele tiden heller.
Siden sist har jeg kommet enda litt lenger i forberedelsene. De første vaksinene er tatt, og neste runde blir i oktober. Jeg har også hatt første møte med veilederen min på universitetet. Hun har hatt feltarbeid på Tokelau, nabolandet til Tuvalu, så jeg ble veldig glad da jeg fikk vite at jeg hadde fått henne som veileder! Jeg har også møtt Lan Marie, som har vært på Tuvalu noen måneder tidligere i år, så jeg har fått vite mye nyttig av henne.
Jeg er veldig glad for at jeg får snakke med folk som har vært på øyene tidligere, for det er virkelig annerledes å snakke med noen som har lokale erfaringer, enn det er å bare lese fakta på nettet. Det har begynt å gå opp for meg hvor mye det er jeg må passe på når jeg reiser. Hadde jeg ikke vært så bestemt på å reise som jeg er tror jeg nesten at jeg hadde ombestemt meg, da det er en del risikoer ved å reise alene til et slikt isolert sted. Det er ingen lege på øya jeg skal til, heller ikke Internett eller stabilt telefonnettverk. Båten til hovedøya kommer om man er heldig to ganger i måneden, og det er ingen rutetabell for når båten skal komme siden det alltid blir noen endringer. De har også et helt annet kvinnesyn enn det vi har - noe som gjør at det er en del forhåndsregler man bør ta når man reiser alene som jente.
Jeg spør meg selv hvorfor jeg er så bestemt på å dra til et så isolert sted? Hvorfor dra til en bitteliten atoll i Stillehavet? Hvorfor risikere så mye? Jeg ble først tipset om Tuvalu og Stillehavet da jeg var å spurte ulike professorer om tips til steder å dra på feltarbeid. Jeg fortalte professoren jeg snakket med at jeg hadde lyst til å dra til Costa Rica. Han spurte om jeg snakket spansk, noe jeg jo ikke gjør ut over de vanlige turist frasene man lærer seg på ferie. Siden han mente språket ville bli en stor hindring for meg begynte vi å snakke om andre muligheter. Han foreslo Grønnland, noe som ville vært veldig interessant hadde det ikke vært for at jeg er en frysepinne - og helst vil dra til varmere strøk.
Han spurte så om jeg likte å dykke, og foreslo at jeg kunne dra til en øy i Stillehavet og dykke med lokalbefolkningen , mens jeg studere deres reaksjoner på endringer i korallrevene. Jeg må innrømme at med en gang han nevne det gikk tankene til romantiske forestillinger om svaiende palmer, bading i blå laguner, eksotiske fisk og hvite strender. Siden har jeg ikke klart å legge fra meg tanken om at det var dette jeg skulle. Jeg har alltid vært sikker på at jeg ville ha et "tradisjonelt" feltarbeid, på et lite, øde og eksotisk sted - fremfor å skulle ha feltarbeid i for eksempel Oslo. Jeg tror det kan være alle Disney-filmene, og drømmene om eventyr, øde øyer og fjerne samfunn som slo inn når jeg valgte sted. Og når man først har muligheten, hvorfor ikke dra så langt vekk som det overhodet er mulig å komme?
Selv om det er en del romantiske forestillinger til grunn for valget mitt, er jeg også fokusert på å være realistisk. Jeg vil gjøre ting på en ordentlig og så trygg måte som mulig. Jeg er klar over at det kommer til å være veldig vanskelige ting jeg må gå igjennom, og at ikke alt er Disney-filmer og blomster på det stedet jeg skal (selv om det visstnok er mye blomster).
Kanskje mest av alt vil det å reise så langt vekk fra alle kjente være noe av det som er verst. Likevel føler jeg at dette er noe jeg vil igjennom, dette prosjektet blir på en måte mitt eget lille overgangsrituale, som det første feltarbeidet ofte ér for antropologer.
Fant en film på YouTube med flere bilder fra Nukulaelae. Ingen kan iallefall si at det ikke er fint der!
Jeg har ikke skrevet her på en stund fordi jeg har vært ganske sliten i det siste, noe som nok har å gjøre med at jeg lever meg veldig inn i ting når jeg først bestemmer meg for noe. Dermed klarer jeg nesten ikke å slappe av, selv når det er greit å ta det rolig. Selv i søvne repeterer jeg hva jeg må huske å spørre billett-mannen om dagen etter, og hvilket tidspunkt det var jeg skulle treffe veilederen min. Så jeg prøver å fokusere på å klare å slappe av ordentlig når jeg har mulighet til det. Jeg har vært så heldig å pådra meg en prolaps i ryggen, og det hjelper jo ikke akkurat å gå og være anspent hele tiden heller.
Siden sist har jeg kommet enda litt lenger i forberedelsene. De første vaksinene er tatt, og neste runde blir i oktober. Jeg har også hatt første møte med veilederen min på universitetet. Hun har hatt feltarbeid på Tokelau, nabolandet til Tuvalu, så jeg ble veldig glad da jeg fikk vite at jeg hadde fått henne som veileder! Jeg har også møtt Lan Marie, som har vært på Tuvalu noen måneder tidligere i år, så jeg har fått vite mye nyttig av henne.
Jeg er veldig glad for at jeg får snakke med folk som har vært på øyene tidligere, for det er virkelig annerledes å snakke med noen som har lokale erfaringer, enn det er å bare lese fakta på nettet. Det har begynt å gå opp for meg hvor mye det er jeg må passe på når jeg reiser. Hadde jeg ikke vært så bestemt på å reise som jeg er tror jeg nesten at jeg hadde ombestemt meg, da det er en del risikoer ved å reise alene til et slikt isolert sted. Det er ingen lege på øya jeg skal til, heller ikke Internett eller stabilt telefonnettverk. Båten til hovedøya kommer om man er heldig to ganger i måneden, og det er ingen rutetabell for når båten skal komme siden det alltid blir noen endringer. De har også et helt annet kvinnesyn enn det vi har - noe som gjør at det er en del forhåndsregler man bør ta når man reiser alene som jente.
Jeg spør meg selv hvorfor jeg er så bestemt på å dra til et så isolert sted? Hvorfor dra til en bitteliten atoll i Stillehavet? Hvorfor risikere så mye? Jeg ble først tipset om Tuvalu og Stillehavet da jeg var å spurte ulike professorer om tips til steder å dra på feltarbeid. Jeg fortalte professoren jeg snakket med at jeg hadde lyst til å dra til Costa Rica. Han spurte om jeg snakket spansk, noe jeg jo ikke gjør ut over de vanlige turist frasene man lærer seg på ferie. Siden han mente språket ville bli en stor hindring for meg begynte vi å snakke om andre muligheter. Han foreslo Grønnland, noe som ville vært veldig interessant hadde det ikke vært for at jeg er en frysepinne - og helst vil dra til varmere strøk.
Han spurte så om jeg likte å dykke, og foreslo at jeg kunne dra til en øy i Stillehavet og dykke med lokalbefolkningen , mens jeg studere deres reaksjoner på endringer i korallrevene. Jeg må innrømme at med en gang han nevne det gikk tankene til romantiske forestillinger om svaiende palmer, bading i blå laguner, eksotiske fisk og hvite strender. Siden har jeg ikke klart å legge fra meg tanken om at det var dette jeg skulle. Jeg har alltid vært sikker på at jeg ville ha et "tradisjonelt" feltarbeid, på et lite, øde og eksotisk sted - fremfor å skulle ha feltarbeid i for eksempel Oslo. Jeg tror det kan være alle Disney-filmene, og drømmene om eventyr, øde øyer og fjerne samfunn som slo inn når jeg valgte sted. Og når man først har muligheten, hvorfor ikke dra så langt vekk som det overhodet er mulig å komme?
Selv om det er en del romantiske forestillinger til grunn for valget mitt, er jeg også fokusert på å være realistisk. Jeg vil gjøre ting på en ordentlig og så trygg måte som mulig. Jeg er klar over at det kommer til å være veldig vanskelige ting jeg må gå igjennom, og at ikke alt er Disney-filmer og blomster på det stedet jeg skal (selv om det visstnok er mye blomster).
Kanskje mest av alt vil det å reise så langt vekk fra alle kjente være noe av det som er verst. Likevel føler jeg at dette er noe jeg vil igjennom, dette prosjektet blir på en måte mitt eget lille overgangsrituale, som det første feltarbeidet ofte ér for antropologer.
Fant en film på YouTube med flere bilder fra Nukulaelae. Ingen kan iallefall si at det ikke er fint der!
